Tidligere i høst fikk jeg høre fra en annen forelder at min ni år gamle sønn hadde fått så mye kjeft foran hele klassen at han begynte å gråte. Dette hadde hun fått høre fra sitt eget barn som hadde fortalt det ved middagsbordet.
Da jeg fikk høre dette begynte jeg å gråte. Hvor krenket, såret og alene han måtte ha følt seg. Han er en høflig, omgjengelig gutt, en som jeg aldri har hørt noe vondt om fra lærere, andre foreldre eller fotballtrenere. Han har gått tre år på skolen der han har vært fornøyd med læreren og skolehverdagen. Hadde han vært et av de barna som ikke passer inn i vårt firkantede skolesystem hadde en slik type behandling ikke vært greit. Ingen barn fortjener denne typen irettesettelse, der voksne hever stemmen og kjefter – verken alene eller foran andre.
I år ble klassene slått sammen til tre store klasser i stedet for fire mindre – et tiltak for å spare penger. Siden da har han kommet hjem nesten daglig med historier om kjeft, om barn som blir dratt ut av klasserommet, og om voksne som truer med å sende unger til rektor for småting. De første meldingene og telefonene fra læreren kom allerede første uken etter sommerferien, der jeg fikk klager på at han lo av kompisene som tullet eller hadde trøbbel med å konsentrere seg.
Jeg vet fra egen erfaring i barnehagen hvor lett det er at kjefting blir en vane blant voksne der det ikke er noen som sier i fra. Det sprer seg og man får en slags felles forståelse av at «slik må vi gjøre det» hvis man har en utfordrende barnegruppe. Erfaringsmessig så har jeg også sett hvordan dette ikke fungerer godt i det lange løp. Barna blir redde, mister tilliten og respekten for de voksne. Man får barn som slutter og bry seg og voksne som blir enda strengere.
Hva gjør dette med barna? Når voksne i en presset skolesituasjon tyr til kjefting, hva blir konsekvensene? Barna våre har rett til et trygt og godt skolemiljø, uansett hvor presset lærerne måtte være. Jeg forstår at lærerne er overarbeidet og at noen mister besinnelsen når situasjonen blir krevende. Men det gjør det ikke greit – og det er fortsatt ulovlig.
Ingen barn skal måtte gå til skolen og kjenne på frykt for å bli skjelt ut. Hvordan kan vi sikre et skolemiljø hvor alle barn føler seg sett og respektert, uansett hvilket press systemet står under?
Mitt råd til dere foreldre er å bruke stemmen deres. Hvis barnet ditt kommer hjem og forteller om ugreie hendelser, ta tak i det. Lær barna at de ikke skal finne seg i å bli behandlet dårlig. Vi må stå opp for dem, gi dem en stemme når de ikke er sterke nok til å tale sin egen sak.
Vi må også kreve at slike hendelser blir meldt og registrert. Hvis det ikke blir skrevet avvik, er det som om det ikke har skjedd. De som sitter med budsjett og sparetiltak, ser ikke konsekvensene for barna i hverdagen. For dem ser alt ut til å fungere. Vi som foreldre må si i fra slik viser vi at sparetiltakene ikke fungerer godt i praksis.
Mange sier at lærere ikke skal drive med oppdragelse, kun med undervisning. Dette gjelder i høyere utdanning, men ikke i barneskolen. Her kan barna være fra kl. 07 til 16:30 og da må lærerne være trygge omsorgspersoner for barna. De bruker mesteparten av sin våkne tid på skolen i motsetning til før i tiden, da de hadde kortere dager og kunne dra rett hjem til et hus der en forelder var hjemme.
De fleste skjønner at en voksen med ansvar for 20-25 barn ikke kan gi hvert barn den støtten de trenger. Derfor er vår rolle som foreldre så viktig. Vi må kreve flere hender inn i skolen, slik at alle barn kan få den omsorgen og respekten de fortjener. Sørg for at hendelser meldes inn!
Jeg håper at min historie kan inspirere flere foreldre til å si i fra. Ingen barn skal oppleve at skolen føles som et utrygt sted.
Hilsen, SuperKathrine 🥝